Lord Huffington altså….

 

https://www.flickr.com/photos/aigle_dore/8300920648/in/gallery-esale-72157676004226672/

Dette er ikke katten omtalt i teksten, men sannsynligvis en nær slektning. Foto er hentet fra flickr og tatt av Moyan Brenn( image copyrights Moyan Brenn)

Denne historien starter på Fretex.

Av og til stikker jeg innom Fretex. Det er spennende synes jeg, for der vet man aldri hva man kan finne.

OG vi fant! Jeg og min bedre halvdel. Vi fant TO Falcon stoler, nesten så gode som nye…. til den nette prisen 175, – kr pr stk.!

Nå har det seg sånn at vi eier en liten bil. Denne er stor nok til en dinosaur, men for liten til to Falcon stoler. Dessuten var vi på vei til en weekend i nydelige Hardanger, så her måtte det organiseres transport av funnet. Og så har det seg sånn at vi er så heldige å kjenne ungdom som tenker stort, og har stor varebil. Dessuten er ungdommen kjekk og grei og sa seg villig til å plukke opp kjøpet og frakte det til trappa vår ved en passende anledning.

Og Falcon stolene kom, ble båret ut og levert med kommentaren “Jysla stygge stolar!” Han hadde presisert, fortalte han, at han kun var transportøren, og altså ikke den som skulle ha disse brune stolene i sin stue.

Stolene ble byttet ut med de blå stoffstolene vi hadde fra før, ble supplert med puff til slitne bein og ble etterhvert et fast holdepunkt i tilværelsen.

Spesielt for meg, som liker å ta en kopp ettermiddagskaffe og en liten dupp etter endt arbeidsdag.

Akkurat det gjorde jeg denne dagen i den første måneden i året 2017. Laget meg ei krus med aeropresset kaffe, fant fram mitt strikkede pledd i ull og dumpet ned i Falcon stolen.

“Grusomt så kaldt dette skinnet i stolen var i dag”, tenkte jeg der jeg satt godt plantet. Men det ble jo fort varmere, pleddet lå over hele frontsiden og gjorde tilværelsen behagelig.

Slik satt jeg i to timer, drakk kaffe og strikket litt. Som alle vet, må kaffen ut igjen, og jeg var intet unntak. Men i det jeg reiste meg, kjente jeg at hele stumpen og vel som det, var det vil kaller “dørgandes” gjennomvåt.

Og jeg fikk panikk! “Oisann”, tenkte jeg, “nå er jeg blitt inkontinent”. Det var den eneste tanken som datt inn i mitt hode. Til min store lettelse kom det fra min bedre halvdel, som satt og studerte på Ipad; “FYSJ for ei kattapisselokt!” Heldigvis, tenkte jeg, er det Lord Huffington som er blitt inkontinent og ikke meg!

Men lettelsen varte ikke så lenge. Ikke lenger enn til vi skulle undersøke skaden. Nå går jeg ikke i detaljer på den skaden, men kan vel bare si at etter å ha blitt presset ned i stolen i to timer, var den ikke liten. Min bedre halvdel begynte å utbedre. Og det gjør han vel forsåvidt enda…Skulle vi overleve, måtte stolen ut av dette huset og til et mer luftig sted, og der står den – enda med håp om at den engang igjen skal lukte skinn.

Men historien slutter ikke der. For transportøren fikk hakeslepp da han ble konfrontert med e-bays pris på Falcon stolene. Han ble helt målløs, og det hjalp ikke på målløsheten at arkitektstudenten som er på utveksling i Lisboa, sendte hjem en melding om at hun hadde funnet en Falcon stol, prikklik de to vi har i stua, i en vintagebutikk, til 1800 Euro.

Så nå lurer jeg på om de begynner å bli litt for dyre å sitte i, de stolene? I alle fall sikkert at de er altfor dyre til å tisse i…

PS. Det bør vel sies til Lord Huffingtons forsvar at han hadde vært innestengt i 8 timer. Dog er det et litt dårlig argument, han kunne ha tatt i bruk aviskassen full av leste aviser….Det kunne han – men han har jo kun en kattehjerne.

 

 

 

VANSKELIG

Kjekt å ha, kjekt å ha. Du kan nok få bruk for det en vakker dag!

Ja, det er jeg helt sikker på Øystein Sunde. Men da er jo problemet å huske at du har akkurat dette – og ikke minst – hvor du har dette lagret.

Jeg har – og jeg har mye. Og stadig mer kommer det. Det er rett som det er pakker i posten fra alle verdens hjørner, fra Zalando, fra butikker i byen, noe som bare må reddes fra en søppelkontainer, eller noe som naboen hadde klart å kvitte seg med.

Men av og til må også vi få bort noe. Huset trenger snart en slik reim fra Biltema som er tenkt til å holde en sprekkferdig koffert sammen på midten…

En dag jeg åpnet et skap for å se om jeg hadde det som er kjekt å ha, falt det ut både det ene og det andre som jeg ikke visste at jeg hadde.

Jeg innså at tiden var inne til å ta farvel. Ikke bare farvel, men adjø som franskmennene sier. Adjø er endelig, og denne opprydningen hadde jeg tenkt skulle være endelig.

Jeg tok hver ting opp i handa mi og kjente på om jeg denne tingen betydde noe for meg, om den ga meg noen glede.. Dette har jeg lært av sjefsrydderen KonMari.

Imidlertid innså jeg raskt at denne metoden tar altfor lang tid. Jeg er jo over 50 år, og skulle jeg holde på på denne måten ville jeg ikke komme i mål innen jeg var klar for reisen til St.Peter! Så jeg gikk over til å bruke øynene.

Og joda, jeg var flink! Jeg klarte å kaste opptil FLERE ting. De tok jeg foto av før jeg slengte dem i søppelkassen. Foruten disse avfotograferte tingene, klarte jeg også å skilles med en slik plastnål som blir brukt til å holde sånne gammeldagse hårruller på plass, en plastmaske til å legge over munnen før en tar til med munn til munn metoden + en q-tips som bare var brukt på den ene siden!

Ikke mye synes du? Tja, jo, men bedre enn ingenting! Og hvem vet når jeg først er kommet i siget  er det ikke usannsynlig at jeg kaster de to års gamle skoene mine med hull i høyre hæl, dynetrekket fra 1986 som er hullete i øvre kant, samt jeansen som er blitt gjennomsiktig i baken!

Og da får det være nok, for da er det nok stappfullt i søppelkassen tenker jeg!

En dårlig deal!

 

I februar kommer frøkatalogene.

I februar da er jeg i fyr og flamme – og optimistisk og engasjert. Og smiler – nesten – selv om regningen lyder på 700 kr.

Optimistisk og fyr og flamme var jeg denne februar også! Jeg bladde, krysset av, bestilte frø både til blomster og til grønnsaker. Og frøene kom. Og jeg for-kultiverte. Og jeg bar planter inn og ut for å herde dem. Første dag to timer ute, andre dag 4 timer ute osv  før de fikk sin permanente groplass i tre gode karmer jeg hadde fått gratis av en entreprenør jeg kjenner.

JODA, jeg var fremdeles optimistisk. OG gledet meg til egenproduserte og totalt økologiske middagsgrønnsaker.

Så kom STORM nr en fra nord. Min bedre halvdel er god som alltid, og fant noen skiferheller som skulle brekke av den verste vinden. Så var det til å spyle bort saltet som alltid kommer dansende med vinden om det ikke regner.

 

Så kom de sleipe. Svarte, brune, beige og grå. De kom glidende over kanten og begynte å forsyne seg. Spesielt av de som har kål i navnet. Salatløken og fenikkelen fikk stå i fred. Da var det bare å lage mixdur; halvt av salmiakk og halvt av vann, plukke (æsj) og spraye. Det virker det. Jeg hadde også laget en ugjennomtrengelig mur , trodde jeg, av grovsalt rundt kassene. Det fungerte det også helt til det regnet bort. Etter regnet var det bare å plukke og spraye igjen. Kanskje ikke så fint å ta livet av et levendes kryp på denne måten? Men de er så ekle atte!!. Jeg klarer ikke å spa opp noen medfølelse med dem.

Så kom MØLLEN. Den tenkte jeg ikke var så farlig, selv om det flagret opp en hvit sky hver gang jeg rusket litt i grønnsaksbladene. MEN til og med den liker å spise tydeligvis. Den spiser på bladene og lager hvite felt, stresser planten rett og slett.

Jeg fikk et godt råd – spray med hvitløksvann! Joda rådet virket det. MEN det var en pine å lage dette vannet….. Det bestod av knuste hvitløksbåter blandet med et glass vann, kokt i 20 minutter! Å du og du for en odør…… i hele huset. Jeg ga opp etter 5 min, for da luktet det så hvitløk både her og der at jeg lurte seriøst på om jeg i det hele tatt kunne gå på jobb dagen etter! Dessuten føyk det derre hvitløksvannet så vide omkring at buksebeina mine stinket noe grusomt. Vurderte en egen oljebukse til formålet! Men det virket – helt til regnet kom – da var det på an igjen…

Så kom STORM nr 2 fra sør. Da fant min snille bedre halvdel fram enda flere skiferplater. Da knakk to høye, flotte planter som skulle bugnet av store grønne bønner…

Så kom saksedyrene. Kravlende over kantene…..horder. Jeg prøvde meg på mixsduren bestående av salmiakk. Men den tok de ingen notis av. De fortsetter å kravle og gnafse…….

Så nå er jeg så stresset av all denne økologiske og dyriske affæren, at jeg har bestemt meg for at dette er første og siste år. Neste år skal jeg plante tistel i kassene mine!

Neste år skal jeg  dessuten kaste frøkatalogen før den kommer i hus!

 

 

 

 

O salige stund uten like….

-Skal si  jeg gleder meg  til det skal skje! sa jeg til min kollega da vi hadde pause sammen en dag.

Min kollega så på meg og lurte nok på hva det var jeg gledet meg sånn inni hampen til. Kunne det være lottogevinsten? Eller kanskje ferien som lurte rett bak hjørnet…… Eller muligens at slutten på arbeidsdagen kunne skimtes noen timer der framme.

-Hva er det du gleder deg så veldig til da? spurte hun.

-Jo du skjønner det at når du og jeg kommer til Himmelen, da skal vi slippe å rydde for det har vi gjort så mye her nede på jorda.

Ikke en dag uten, som VG sier. Visst kan de søte små være flinke, men det er ikke til å fornekte at største delen av oppryddingen i en barnehage blir gjort av de voksne. Store sykler er det kjekkeste å rydde synes jeg. Verre er det med 1001 små legobiter som har en utspekulert evne til å rulle under det som det er mulig å rulle under, for så å dukke opp når en tror en er ferdig.

-Nei, tror ikke det, svarte min gode kollega. – jeg har hørt at i Himmelen der skal vi gjøre akkurat det samme som vi gjorde på jorda……..

-Akkurat der tror jeg du tar feil, sa jeg.

-Se det for deg, sa jeg.- Rett innenfor perleporten der sitter du og jeg – på hver vår side av St Peter – på en veldig myk skystol og blafrende, avkjølende vinger på ryggen. Så går Perleporten opp, og hvem andre enn de søte små  og alle andre gidder-ikke-å-rydde slabbedasker står utenfor og vil inn.

-Skal vi slippe dem inn? spør St Peter og ser på deg og meg. Og da skal vi, min gode kollega, si  – ja.

-Dog skal det skje på en betingelse – de må love å rydde like mye her som de lurte seg unna på jorden!  Pluss litt til! nikker vi alvorlig og myndig.

For vi er da ikke tvers igjennom snille. Det er en pitteliten bit inni i oss som er skadefro…..  Snakker på vegne av meg selv nå da…

Min kollega ler, men tror fremdeles på sin egen teori. Slår hennes til og ikke min, så snur jeg og går ut av den derre berømte Perleporten!

Det tror jeg imidlertid ikke blir noe av, for hun har ikke mer vitenskaplig dekning for sin teori enn det jeg har.

OG JEG er sterk i troen!

EN FLOTT GAVE

Det flotte med å arbeide med små barn, foruten at en får pittelitt lønn, er at en av og til får slike fine gaver! Både til bursdager og på helt vanlige dager.

Gaver som dette får meg til å tenke. For er det noe en lærer av å arbeide med små barn, så er det at en lærer MYE om seg selv! Hvem skulle vel tro det? Joda, det hender at de driver oss til vannvidd. Joda, det hender at de får oss til å ØNSKE at vi var både døve og blinde. Sånn er det bare. Men mye av tiden får de oss til å undre og reflektere over egen oppførsel og væremåte og egne handlinger.

Sånn som denne tegningen. For se på den. Er ikke den smilemunnen fantastisk? Den tar jeg absolutt som et kompliment. Jeg må jo gå ut fra at det er den oppfatningen barnet har av meg – at jeg oftest går rundt med en smilemunn.

Likeså fornøyd er jeg med beina mine. Se så lange de er!  Jeg som egentlig har nokså korte bein MÅ jo bli imponert over at barnet ser meg som så høy i forhold til seg selv. Knapper er også viktig ser det ut for. Jeg har fått masse av dem. Kan det være slik at jeg maser mye om å øve på å knappe knapper? Jeg undres……..

Det er kun en ting jeg ikke er helt fornøyd med – og det er fingrene. For de er en mangelvare ser jeg. Oisann……..

Nå har det seg slik at jeg tror barn har litt godt av å bli “vekket” opp eller skremt litt. Det kan hende jeg tar på meg en papirmaske og smyger meg rundt hjørnet for å si bø eller goddag. Lurer på om det er det barnet har tenkt når det sier “muffins”, kanskje det er muffens det mener? Hvem vet? Alle kan i alle fall se at den store og den lille har det så absolutt gøy sammen! Jeg synes at det er imponerende hvordan den lille kunstneren har klart å få fram et flott samspill mellom barn og voksen i tegningen sin. De har til og med blikk-kontakt! Fantastisk!

Definisjonen på kunst er at verket skal sette igang følelser hos publikum/tilskueren. Når jeg ser på denne tegningen blir jeg både glad, reflekterende, stolt og imponert. Så da er det vel kunst da!

Og dessuten får den meg til å være den beste utgaven av meg selv, i alle fall for en liten stund. Og det er vel ikke til å forakte – selv om det bare er for en liten stund!

Flott tegning! Tusen takk!

 

 

DA FYLKESKOMMUNEN KOM PÅ BESØK

 

–en nesten sann historie fra utkant-Norge……

Her har du ordføreren. Han var bortreist. Av og til må ordførere, og spesielt i små utkantskommuner, ta seg en luftetur.

Dette er rådmannen. Han var hjemme, men visste ingenting om at det skulle komme besøk.

Her er kokken. Den dagen skulle hun koke frokost, lunsj og middag til 40 mennesker.

– Riiiiiiiiiiiiiiiing.

– God dag! Hva kan jeg hjelpe med?

-God dag! Dette er fra fylkeskommunen. I dag er det så fint vær at vi tar en tur ut og besøker dere. Vi blir sånn ca 10 stk og kommer om 3 timer.

Jo da, det er hyggelig å få besøk – også av fylkeskommunen. Ikke bare er det hyggelig, men også svært nødvendig. Fylkeskommunen ser du, sitter på en stor sekk med penger, og det er alltid kjekt å få litt av den, til f.eks. rutebåter, videregående skole og rutebusser. Derfor er det svinlurt at kommunene er på godfot med fylkeskommunen, dvs. si på godfot med de som jobber der. Det er smart at de blir tatt godt i mot når de kommer på besøk, slik at de synes at det var en hyggelig visitt. Det er ofte slik at “det beste skal på bordet, med fylkeskommunen på besøk” (fritt etter Knutsen og Ludvigsen).

DETTE var imidlertid dagen da nesten ALT ikke gikk som det skulle.

Rådmannen skynde seg å ringe kokken for å høre hva som var “det beste” denne dagen.

– Vi får besøk fra fylkeskommunen i dag. Er det mulig for deg å lage lunsj og middag til ca. 15 personer? Lunsjen skulle vi hatt om ca 3 timer og middagen kl 1600. Går det?

– Njajo, til lunsj kan vi ta reker med brød, smør og majones. Det har jeg ferdig for det skal de andre også ha til lunsj, men til middag……….tja, vi har jo biffsnadder. Det går nokså radig å lage. Er det greit med biffsnadder?

Rådmannen syntes at det hørtes flott ut. Biffsnadder må jo være i kategorien “det beste”.

Om du ikke vet det, så kan jeg fortelle deg at en rådmann har mange problem.Et av dem var at han hadde lånt ut møterommet til en masse mannfolk som skulle ha skippermøte. Der kunne altså ikke rådmannen invitere sine fylkeskommunegjester på rekelunsj – OG snakke høflig om alle hans og kommunens problem.

-Jaja, tenkte rådmannen. Som du sikker husker, var jo ordføreren bortreist, og som du kanskje vet, har alle ordførere et stort, lyst og flott kontor…. – Her kan vi jo spise reker i majones, tenkte rådmannen fornøyd mens han ivrig åpnet døra til ordførerens kontor.

Renholderen, som selvsagt visste at ordføreren var reist på ferie (renholdere vet faktisk det aller meste, så pass deg for dem!) var allerede i full gang med å pusse opp gulvet på ordførerkontoret. Hun hadde en stor maskin som gikk rundt og rundt og bråkte noe aldeles forferdelig.

Rådmannen, som her ikke tenkte på sitt eget beste, men på hvor han skulle fortære rekene, gikk så bort til renholderen og banket henne forsiktig på ryggen for å få henne til å skru av maskinen. Damen, som sånn i forbifarten kan karakteriseres som en streng og sjefete dame, skvatt så inderlig at hun mistet balansen og deiste overende med maskinen på slep. (Hun sa ikke så mye, men tenkte desto flere mørke gloser).

Rådmannen, som enda ikke var kommet lengre enn til tanken om hvor rekene skulle fortæres, sklei i rengjøringsmiddelet og datt så lang (og han var veldig lang) han var på sin rådmannsrumpe, og de rene buksene fikk en stor flekk i baken….

De  ble tilslutt enige om at reker på ordførerens kontor, må være akseptabelt for en fylkeskommunemann….. Sammen fant de fram bord, stoler og skulle just akkurat til å dekke på med blå servietter, da telefonen ringte igjen.

Tror du at det var fylkeskommunen som meldte avbud? Å nei du…Det var kokken.

– Det er meg, kokken. En lett fortvilet stemme i telefonen. -Jeg kan nok ikke levere reker allikevel for du skjønner det at vi har ikke flere reker igjen! Det var så varmt her så vi måtte åpne ytterdøra for å få litt luft inn, og mens jeg var og serverte kapteinene, tro det eller ei, så hadde det lurt seg inn 5 villkatter og de stod midt oppe på bordet og grafset i seg av det fatet som skulle til dere!”

Nå kjente rådmannen at det begynte å piple fram små svetteperler i pannen.

-Men om det er greit så kan jeg komme med fiskesuppe med blåskjell, brød og smør. Det er godt det også……..

Rådmannen slappet øyeblikkelig av. Var det noen som kunne lage god og utsøkt fiskesuppe, så var det denne kokken.

– Det er fin, fine greier, sa rådmannen og satte straks i gang med å brette servietter.

Renholderen hadde gått for å vaske toalettene og gangen, mens rådmannen brettet, og da de var ferdige var de begge svært fornøyde med seg selv og hverandre. De lukket døra til ordførerkontoret og tok fått på andre oppgaver.

Slik gikk alt fredelig en liten stund til klokka nærmet seg tiden da fylkeskommunen skulle komme med båten. Og de kom – i sine mest behagelige klær, de var jo på tur og skulle både ha det behagelig og kjekt. Rådmannen hadde vært hjemme og byttet bukse, og var nå så blid at selve sola ble en tanke sjalu. Han sa god dag, god dag, og velkommen til oss, og viste vei inn på ordførerens kontor.

Renholderen og sekretæren var ikke med på møtet. Det slipper heldigvis de som ikke er sjefer. De stod i gangen og diskuterte et eller annet viktig, da de hørte noen si at fiskesuppa var klar.

-Bare sett den på bordet der borte, sa sekretæren, -så skal vi få båret den inn.

Men da disse to damene snudde seg, så de ingen fine suppeterriner fra Porsgrunn porselensfabrikk, men derimot en stor melkebøtte i rustfritt stål!

Opp i denne melkebøtte, som tilhørte en bonde i nærheten, var det riktignok masse god fiskesuppe. Men serverer man fylkeskommunen lunsj ut av en bøtte? Nei, man gjør ikke det!

Nå var det sekretærens tur til å bli svett i pannen.

– Hva gjør vi nå? mol hun mellom hver telefon hun svarte på.

-Jeg stikker opp på kjøkkenet og ser om jeg finner noen potetskåler, sa renholderen. Hun visste jo utmerket godt at suppeterriner, det kunne man lete lenge etter på dette bygget…

Som sagt, så gjort. Men da hun kom inn på kjøkkenet, var alle potetskålene oppttatt av mat som kapteinene skulle gasse seg med.

Nå var det alvor og liv om å gjøre…nå manglet de ikke bare skåler, men øser også , for de hadde også kapteinene bruk for.

Renholderen ned til sekretæren og sammen lurte de på hvordan denne kinkige situasjonen kunne løses. Hadde de virkelig ikke noe valg? Måtte fiskesuppen tømmes fra stålbøtta og ned i tallerkene? Renholderen fikk opp et indre bilde hvordan det ville utarte seg når blåskjellene ploppet ned i tallerkenen.

Men når nøden er størst er hjelpen nærmest, heter det. Også denne gang fungerte det slik. For hvem andre enn formannen i meninghetsrådet kom tuslene borti gangen på jakt etter rykende fersk sladder. De to damene nærmest kastet seg over ham og lurte på om han kunne være så elskverdig å låne ut skåler og øser fra bedehusets kjøkken.

-No problem, så menighetsformannen, som selv var veldig glad i mat og så nå kanskje sitt snitt til å få være med å slikke restene…

Skåler og øser kom på plass. Og akkurat da rådmannen stakk sitt smørblide hode ut av døra for å si at selskapet var klar for suppeservering, var to skåler med rykende fiskesuppe på vei inn til ordførerens kontor. Tett fulgt av nystekt brød og smør.

Inne på ordførerkontoret satt rådmann og andre sjefer sammen med fylkeskommunen og koste seg og spiste deilig fiskesuppe. Ute på gangen stod to fnisete damer og en lattermild meninghetsformann og så på melkebøtta.

Men da alle sèg ut av ordførerens kontor og skulle ut å gå på sightseeing, kunne de verken se sekretæren, menighetsformannen, renholderen eller melkebøtta. Alle disse hadde gjemt seg inne på kontoret til teknisk etat

Der satt de og ventet på restene.

 

 

 

 

 

 

 

 

INFLUENSA

Så fikk han rett, min far. Endelig …

Hver gang jeg skulle ut på jakt etter en ny hovedstad sa han;

– Du må ikkje jera det. Du kan bli sjuke!

Og hver gang har jeg ikke blitt syk. Joda, noen små forkjølelses-bassilusker, litt magesyke og lus har “limt” seg fast en og annen gang. Men så er det jo slik at det er mye rart i store byer…og det må man ta med.

Etter siste tur til Sofia ble jeg altså syk. Og nå snakker vi influensa…..

Jeg har en delikat hals som nesten ikke tåler en liten bris. Derfor er det ganske vanlig at den blir hås og sår når den blir utsatt for aircondition – eller den luften som gjennomstrømmer kabinen i et fly. Helt normalt – dette er jeg vant til.

Men tredje dag etter hjemkomst våknet jeg opp med et hode som satt fast på kroppen, men som jeg selv stod utenfor – på en måte. Ikke nok med det! Det måtte en viljestyrke og en kraftanstrengelse til å løfte opp armen for å ta ned dolokket. Å skru på kranen for å vaske hendene, virket som om det var helt umulig.

-Det er visst litt av et vær ute i dag, tenke jeg. Jeg er nemlig værsyk.  Det var slik en underlig smerte i skuldrene og i korsryggen.

Jeg som hadde tenkt skikkelig å sette kreftene inn på studiene denne dagen, innså straks at noe særlig ny kunnskap var det ikke rom for i dag.

Dessuten hadde jeg verken lyst på kaffe (slå den!) eller noen trang til å strikke. OG DA er det noe som er galt med meg!

Så ble jeg hjemme da. Både den dagen og neste dag og dagen derpå- og til og med enda en dag.

Da ringte jeg min reisevenninne.

-Er du også syk? spurte hun.

-Jeg er så elendig, fortsatte hun.- Kan ikke huske at jeg har vært så dårlig på lenge. Ikke klarer jeg å holde strikketøyet en gang. Og jeg har vondt ALLE steder. Til og med i hodebunnen…

Når jeg tenker etter, så hadde jeg også vondt i hodebunnen. Har aldri hørt om en influensa som slår seg på hodebunnen. Men det gjorde altså denne!

Siste dag hjemme tenkte jeg at nå får det pigadø meg være nok, så jeg gikk og fant fram en fagbok. Slo opp på kapittel 13 og festet blikket på overskriften. Og der holdt jeg det lenge gitt. Sikkert i flere minutt, uten å komme noe videre i teksten. Det jeg fikk ut av det er at jeg tydelig ser for meg siden der det står kapittel 13, men kan si desto mindre om hva dette kapittelet inneholder.

Nei, jeg skrudde på Derrick på TV.  Og det gjorde underverker. Utrolig hvordan et mord i ny og ned kan friske opp…

Ps Kjenner du vondt i hodebunnen – da er det bare en ting å gjøre ; spis piller….og om ikke det hjelper gjør kanskje han her det….

1.300.000

Jeg føler meg veldig tilfreds!

I min streben på å nå alle de 46 europeiske hovedstedene, har jeg nå altså vært i den vanskeligste tilgjengelige av dem alle! Jeg har vært i MINSK – Hviterussland.

For det er ikke sånn ser du, at du bestemmer deg for å reise til Minsk mandag og så vips er du på farten tirsdag!

Nei da. Her trengs det planlegging!

Nå var jeg så heldig denne gang at planleggingen stod min bedre halvdel for. Han tok kontakt med en “adoptert” hviterusser  i Minsk og lurte på om det var mulighet for et besøk. Har du tenkt deg til Hviterussland må du enten reise i en gruppe, eller ha en invitasjon fra noen som bor der.

Vår mann i Hviterussland tok imot forespørselen med åpne armer, sendte invitasjon, reiste ut på flyplassen med invitasjonen, mailet kopi over til oss med gyldig stempel og gjorde sitt ytterste for at alt skulle gå i orden.

Litt spente var vi jo da vi fikk beskjed på Helganes at de ikke kunne skrive ut boardingcard for lenger enn til Oslo, og at vi måtte henvende oss ved gate i Oslo for å få resten av kortene. Vi så gjorde. Og her var det opp med alle papirer, invitasjon med stempel, pass og helseforsikring. Han sa ikke så mye han i gaten, men han utstyrte oss med kort for både flyet til Riga og videre til Minsk.

Så lettvint gikk det derimot ikke i Riga. Der ble vi tatt til side, og det måtte til både telefoner, foto av pass og invitasjon, samt bevis for at vi hadde kjøpt forsikring. Vi ventet og ventet og alle andre passasjerer gikk om bord i flyet. Mens vi stod der –  helt til det tikket inn en FAX – fax du, slå den – fra Minsk. Da ble det fortgang og de vennlige damene i Riga geleidet oss ut og viste vei om bord i flyet.

Ved ankomst Minsk var det rett til visum skranken. Der stod det 2 stk foran oss, og jeg tenkte at dette går jo som smurt. Tar nok ikke mer enn 10 min. dette. Min bedre halvdel hadde ingen tro på min teori om tidsbruk, og det skulle vise seg at han var den som hadde rett. Det tok minst en time. Hvorfor? Jo, innimellom kom det grupper, eller rettere sagt talsmenn for grupper. Det tok sin tid når alle disse passene skulle utstyres med visum. Jeg tenkte at nå skulle jeg gjentatt suksessen fra Trolltunga! Med hardangersømsduk, sjampanje  –  og for anledningen en liten krakk til å slå ut. Men slo den ideen raskt fra meg da jeg så overvåkningskameraene.

Men vi ble til slutt ferdige og fikk vårt nydelige visum limt inn og stemplet på side 5 i passet. Etter at vi grundig var blitt studert, påpekt at vi HADDE sykeforsikring og etter at den strenge damen hadde skyflet de andre bak minst to meter tilbake – to ganger, samt betalt 90 E hver. Kompisen som skulle overføre disse tillatelsene til data, hadde nok aldri tatt  kurs i touch metoden – for her gikk det i to pekefingre. Men pytt, pytt.

Etter å ha hentet bagasjen, måtte vi gjennom passkontrollen. Vi hadde fått utlevert et skjema i flyet som vi ble oppmodet til å fylle ut, men vi tenkte at nå har vi jo visum, så dette må nok være overflødig.

Men nei, politiet i passkontrollen pekte oss tilbake med tydelig beskjed om at dette måtte fylles ut. Etter endt økt med pennen, prøvde vi oss igjen, og denne gangen gikk politidamen raskt i gang med arbeidet. Hun beordet brillene av, og kikket flere ganger på meg og på bildet.  Jeg tenkte at med mine opphovnede allergiske øyne kunne hun vel ikke få dette til å stemme. Men joda, hun beordret brillene på igjen før hun selv ga seg til med å gjennomlyse HVER eneste side i passet for så å ta fram en lupe og studere et eller annet på to av sidene, stemplet så og sa at vi måtte registrere oss hos politiet innen fem dager. Vennlig, men grundig dame…..

Så var vi ute på Hviterussisk jord………………………………………

FOLK

Og det var nå gjestfriheten startet. For maken til gjestfrie folk det skal du lete lenge etter! Og da vi senere sa at vi var imponerte over hvor vennlig og godt vi ble mottatt, var det til og med en som sa

– Jo, vi er gjestfrie i Hviterussland, men i Georgia DER er de gjestfrie der….

Som om det går an – å bli mer gjestfri….

“Nå har dere fått en familie i Hviterussland og vi har fått enda en familie i Norge”, sa de da vi skulle reise hjem.

Vi bodde hjemme hos vår vert i 14 etasje. For meg som ikke er vant til høyde, fortonte det seg som en utfordring å bo slik. I første etasje ble vi møtt av portnersken. En smilende og trivelig dame så det ut til. Vel oppe i leiligheten fikk vi et imponerende utsyn over byen. Over de stor boulevardene og Nasjonal-biblioteket,  den store skogen med sine høstfarger – og alle mine indre bilder av Minsk smuldret opp og rant ut (av ørene ?)

Noen hadde innbilt meg at Minsk var en grusomt grå og forurenset by.

Det kunne jeg godt se at ikke var sant der jeg stod og speidet kilometer bortover. Og grå? Det var den heller ikke – kanskje mer pastell? Lys gul og kremfarget…Og bruk av farget lys kveld og natterstid  ga byen en ny kulør.   

                                Nasjonalbiblioteket by night

Og folkene som vi ble kjent med var så langt fra grå! Vår vertsfamilie var bare et funn. Han som tok seg fri fra jobb for å følge oss til registrering hos politiet, på bilsafari på boulevardene, på dyrebesøk i Zoo, på kjøreturer ut på landsbygda og enda mer… Hun som kokte alle måltider til oss, skulle holde styr på 4 barn, med bleieskift, lekser, oppvask, klesvask mm. Jeg ga henne raskt tilnavnet Superwoman. Også alle de flotte, sjarmerende guttene deres. 14 åringen som hadde stor fornøyelse av å dele lakrispipene han hadde fått av oss med skolekameratene (bare to jenter som så syn på dem). Lille søte halvtåringen som stort sett var fornøyd med livet da han kom seg litt etter en stygg forkjølelse. Han som kom hjem etter et tre ukers opphold på sanatorium/spa i Vilnius pga magetrøbbel, og som var den eneste av de fire med mørkt hår. Til slutt den lysluggede tre og et halvt åringen som hadde nok energi for hele familien. Det var en glede å bli kjent med dem alle!

Like stor glede var det å få komme ut på melkekollektivet hvor vi fikk se et moderne fjøs, 600 kyr og like mange kalver. Vi fikk også et godt og stort måltid mat hos “tante Sveta” og hennes mann. I velkomstskålen sa tante at det var en stor ære at vi ville komme på besøk til dem. Vi var de første utenlandske som hadde vært der. Som om ikke æren var på vår side; at vi fikk komme å se oss om og få slike gode måltider og drikke!

Kommer aldri til å glemme omtenksomme tante Sveta og hennes gode smil. Onkel Vadiks milde øyne og bemerkning “tysken blir bedre etter et par glass vodka” og etterlysningen av sylteagurkene.

-Skal det drikkes vodka må det være sylteagurk på bordet! slo han fast. Hvorfor? Jo, sylteagurk  nøytraliserer alkoholen! Så det så!

Bakgården hos tante Sveta og Vadik

Dessuten fikk jeg meg to gode venner i mamma Roma og pappa Ivan. Mamma Roma som ikke visste hva godt hun skulle gjøre for oss, som kjeftet på sønnen som ikke hadde gitt meg det beste kjøttstykket, som hadde redd opp deilig seng til oss og laget varm frokost – selv om ryggen hennes var utslitt. Som elsket å danse og synge folkemusikk. Og som korset meg, med ønske om en sikker reise hjem. Jeg blir stum av beundring…..

Åsså har vi denne karen her da! Han passet på meg når de andre hadde det travelt og gikk flere meter foran oss. Han var en fornøyelig mann, med humor i overflod- og nysgjerrighet som en fireåring! Det var bare magisk da han siterte Pushkin! Ikke forsto jeg et ord, men flott, det var det!

Mitt liv er helt klart blitt rikere av å bli kjent med disse menneskene!

KUNST

I sentrum av Minsk var det mye kunst, flott statuer av kjente og ukjente mennesker. Her følger et lite utvalg:

Statue utenfor barnehjemmet for de som hadde blitt foreldreløse under den annen verdenskrigen.  Tekstilkunst og gjenbrukskunst i downtown Minsk.  

Kunst i undergrunnen.

ARKITEKTUR

Jeg siterer Anders Todal i “Fanden på flat mark”;

Nesten alt er stort i Minsk, og nesten alt er nytt. Det som Hitler ikkje bomba sund her, vart rive av Stalin og Khrusjtsjov. Så kunne det nye Minsk vekse fram, med sine gedigne blokker og mange praktbygg med greske søyler. Dette er en perfekt moderne by: Ein by av innflyttarar, ein by utan minne.

Republikk palasset pyntet til valg – og  klar for folkemusikk forestilling.

Operaen – ute og inne

Great Patriotic war museum ute og inne

En smakebit av skyline Minsk

VALG

Ny president skulle velges mens vi var der. Eller kanskje heller; presidenten skulle velges på ny.

Det var ikke spart på noe når det gjaldt plakater og pynt. Stusselige valg vi har når vi sammenligner pynten.

 Det var fire kandidater

Gatepynt i forbindelse med valget.

RELIGION

Folk var enten katolske eller russisk ortodokse. Flotte kirkebygg hadde begge.

Aldri før har jeg sett nye biler er blitt velsignet og “overrislet” med hellig vann. Sikkert ikke dumt, når vi vet hvor farlig det er å kjøre bil….LANDSKAP

Kan raskt oppsummeres; trær, åkre – flatt, flatt, flatt.

Sånn helt på tampen må jeg ta med det monumentet som traff meg mest i hjertet: Enkene og mødrene på Tåreøya – og for igjen å sitere Todal “….  som fortel om stum sorg og meiningslause tap.”

Så helt til slutt; du lurer nok på tittelen? 1.300.000. Jo, det ser du, er det jeg handlet for i souvenir butikken. Hviterussiske rubler da – ikke euro…..

DETT VAR DETT!

Nå gidder jeg ikke lenger! Men, men, det holdt en måned!

Men det er heller ikke helt sant.

Det ble for vanskelig!

Kan hende, og dette er bare spekulasjoner, at det hadde vært enklere om jeg ikke hadde bodd på Norges beste vestkant. Eller om jeg hadde valgt meg en annen måned å gjennomføre TOTALT NORSK prosjektet mitt.

Hadde jeg bodd en annen plass, hadde jeg hatt tilgang til flere norske produkter. De store matvarekjedene har større utvalg og større utvalg av økologiske produkter, som i større grad er norskproduserte.

Jeg strevde grusomt med frukten. På denne årstiden er det ikke mye norsk frukt å få tak i. Jordbærene kom omsider, men siden jeg er kunde hos en liten kjede av matvarebutikker (ikke noe negativt ment med det!), strevde kjøpmannen med å få tak i norske jordbær. Hele den norske produksjonen var oppkjøpt av de store kjedene. Nå kjenner jeg at jeg beveger meg sånn sakte ut i noe innviklet, noe som jeg ikke har noe med og ikke har tenkt å gjøre noe med.  Innkjøpspolitikk og butikkpolitikk, det holder jeg meg unna.

Grønnsaker ble også et problem på slutten. I begynnelsen kunne jeg velge norsk gulrot, norske poteter, nykål, løk, reddik, nepe, vårløk, kinakål, isbergsalat, rødløk og kålrot. Bildet viser en norsk og en utenlands salat. Denne salaten ble laget nokså tidlig i prosjektet, og inneholdt som du ser også ruccola, persille og gressløk fra hagen.

På slutten var dette skrumpet inn til nykål, kinakål, isbergsalat, kålrot og nypoteter. Er ikke helt sikkert på nepa og reddikene, for de er jeg ikke noen storfan av.. Men tomat og agurk det har jeg hatt hele tiden.

Ny lyver jeg litt, for jeg kunne også kose meg med frosne rosenkål… Men det er ikke til å komme fra at jeg også liker en kikert i ny og ne, squash stekt sammen med sopp og løk, pinjekjerner og en bit rød paprika en gang i blant..

Fisk fra lokal fisker, egg, kylling, kjøttdeig, svinekjøtt har jeg kunnet fråtse meg i… Og litt biff….

Dog har jeg i løpet av denne måneden lært mye! Om hvor maten kommer fra. Visste du forresten at de friske sukkerertene (de vi i alle fall tror er friske) kommer fra Zimbabwe? Ikke akkurat kortreist mat! Og hvor modne var de når de ble høstet?

Jeg har også blitt bevisst på hva moderne mat inneholder. Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt det som står i innholdsfortegnelsen. Jeg anser meg selv som et gjennomsnitts intellegent menneske. Om jeg ikke skjønner hva maten jeg spiser inneholder, forstår antagelig ikke du det heller. Dessverre er ferdigmaten stort sett produsert av alt det som er til overs, det som ikke kan selges som et rent produkt. Pluss at det er tilsatt en mengde e-stoffer. Det har jeg lest på internett. Tror nok at vi blir lurt både her og der. Jeg liker ikke innmat. Men jeg har spist mye Grandiosa. Og jeg har ingen sikkerhet for at den ikke inneholder innmat.

Så sett med øynene ovenfor, vil jeg nok påstå at jeg har levd et sunnere liv. Det var null toleranse for ferdigmat! Dog har jeg nok spist mindre grønnsaker og frukt. Det har ikke blitt 7 om dagen kan du si.

At månedens kost har resultert i en sylsmal profil, kan jeg vel ikke påstå. I og med at smør, fløte og melk er det reneste og norskeste du kan spise, har det vært en stor del av maten på bordet vårt. Jeg har til og med måttet steke i meierismør. Jeg innrømmer velvillig at smaken har vært god…..Men om det har vært prima for mine pittesmå gallesteiner, det vet jeg nå ikke…

Lommeboka er nok blitt litt smalere, ja. Rart det at det som er dyrket nærmest er dyrest! Ikke helt logisk spør du meg. Om ikke prisene går på kvalitet da..??

– Du må begynne å ha kjøkkenhage og dyrehold, du nå. Dette er det flere som har foreslått.

NEI. POENGET var om det i det hele tatt var mulig å leve et moderne liv bare på norskprodusert mat. At jeg skulle klart å overleve, det er det vel ingen tvil om. Jeg kunne sikkert overlevd på brunsnegler. De er jo produsert rett utenfor døra mi. Men jeg håper at det ikke blir en del av det moderne kostholdet så lenge jeg lever i alle fall. Nei, poenget var, som sagt, at jeg skulle kunne leve akkurat som jeg har levd de siste to årene, uten noen form for bonderomantiske vyer.

Konklusjonen på utfordringen er; DET ER UMULIG.  Når til og med drikkevannet ikke er helt norsk…..Og det er litt nifst .. Det gjør oss sårbare!

– Hvorfor hater du utlandet? var det en som spurte meg.

Hater utlandet? Jeg hater vel ikke utlandet, jeg som har opptil flere hovedsteder å besøke…

Så derfor skal jeg nå bare leve på importert mat…..

Du verden så mye lettere det vil bli….. men noen blogg blir det ikke!

RESPONS

” Et brev med tre kjærlige ord.”

Nei, nå til dags går det i signaler gjennom luften eller en kabel. OG jeg har hatt signaler med flere matvare-produsenter.

Jeg forklarte min utfordring i en e-mail og lurte på om de forskjellige produsentene hadde noen matvarer som var TOTALT norske.

Konklusjonene er at det et det ingen som har.

Jeg spurte Idun hvor gjæren kommer fra. De svarte kort og godt at den blir produsert i Sverige. Ingen andre opplysninger om de andre varene deres. Kanskje jeg ikke var spesifikk nok..

Norgesmøllene svarte meg med at;

Mat som er produsert med norsk opprinnelse er merket med Nyt Norge. Vi leverer i dag mel til bakerier som lager brød med norsk råstoff.

Jo, det var jo en opplysning det. Men hvor finner jeg disse bakeriene. Må jeg lete med lupe??

Til Tine sendte jeg en mer detaljert e-post hvor jeg spurte om hva det forskjellige tilsetningene i noen av deres produkter var laget.

Jeg lever fremdeles i spenning på svaret…

Imidlertid fikk jeg et hyggelig og forseggjort svar fra ernæringsrådgiveren i Mills.

Hun kunne opplyse at Mills tilsteber å bruke råvarer med lokal tilnærming om det er mulig.  Rapsoljen som de benytter i bla leverpostei kommer, avhengig av tilgang, fra Norden eller Europa.

Også hun henviste meg til NYT NORGE, men gjorde meg samtidig oppmerksom på at mine kriterier var atskillig strengere enn NYT NORGE sine.

Om du er interessert kan du jo selv lese kriteriene, http://www.matmerk.no/no/nytnorge/hva-er-nyt-norge.

Kort oppsummert er det i disse produktene lov å ha inntil 25 % ikke norske ingredienser i sammensatte produkter, så garantert helt norsk er de ikke.

MEN det er det nærmeste vi kommer…. NYT NORGE!